Kultursti

Er du interessert i frisk luft og / eller historie, er kulturstien her på Letnes et godt tilbud. Kulturstien går i variert  terreng i skog, ved sjøen ned til Jålåvika og mot Sandvika, og over Kjerringberga med utsikt mot Korsholmen. Fra Vikavågen går turen over Hasselhaugen og videre utover til sagfjæra og  Midtiholmen.

Underveis er det skilt ved villapal, gravfelt og gravrøyser. Nummer foran tekst henviser til nummer på aktuelle skilt på stien.

kulturstikart1004
  1. Villapal

Villapal (lat. Malus Sylvestris) er et lite tre, eller en stor busk, som tilhører rosefamilien. Kvistene er grove og har vedtorner. Bladene er runde eller kileformet. Blomstene er hvite og eplene er små og sure.

Villapal vokser sentralt i Europa, men finnes også i et belte langst kysten i Norge fra Østfold til Nord-Trøndelag.  Villapalen på Letnes er registrert som verdens nordligste1. Villapalen har fulgt bosetningen langs kysten i Sør-Norge.

Epler fra villapal ble tørket og lagret til vintermat i steinalderen, og lagret kaldt som sunn vinterkost  i vikingetiden. Treet var seigt og hardt og ble brukt til rivetinder, selepinner, treskruer mm1.

Anton Letnes (f.1827) formidlet til etterslekta at han husket villapal med seks stammer, tre av disse ble skåret ned i 1914. I 1920 var treet ganske stort og ansett som det største i landet. Alf Letnes (født ) gikk på Statens skogskole på Steinkjer. Alf nevnte for bestyrer på skogskolen Håkon Lie at det vokste villapal på Letnes. Håkon Lie kom til Letnes i forbindelse med landmåling, og fikk se villapalen. Han var sikker på at dette var landets største2, og treet ble fredet 1.02.1924 som naturminne etter §11 i Naturvernloven1.

Villapalen bestod av tre hovedstammer fram til 1992, og var ansett å være den nordligste villapal med trefasong. Nyttårsorkanen i 1992 blåste hovedstammene overende, men det er fortsatt liv i to av de tre hovedstammene, med flere nye skudd. Et par skudd vokser fra bakken.

Kilder:

  1. «Skjøtselsplan av freda villapal på Letnes i Inderøy Kommune» av Hilde Ely Astrup:
  2. http://consideratecandidum.com/villepler/nord_trondelag.html
  3. Artikkel i Norsk Hagetidende, av Bjarne Granhus fra 1967
  1. Jålåvika, gravfelt

Gravfelt bestående av en langhaug, tre stjerneformede hauger og tre rundhauger.

Gravfeltet i Jålåvika er fra folkevandringstida 400 – 800 etter kr (e.kr.). Folkevandringstida er en del av jernalderen(tidfestet 500 før kristus (f.kr.) -1000 e.kr.).

Stjernegravformasjoner, det vil si gravhauger med tre armer, spenner seg over flere århundre, 200 til 700 e.kr. De tre armene symboliserer Yggdrasil, verdenstreet med trekrone som strekker seg opp i himmelen og røtter som går ned til tre verdener: Åsgard, Jotunheimen, Nivlheim. Yggdrasil er et asketre, det helligste treet i Norrøn mytologi1. Næringsveier i denne perioden var jakt, fiske, fangst og jordbruk. Planter som ble dyrket var korn; hvete og bygg. Mange gårder ble ryddet fra 300 til 600 e.kr., og befolkningen økte  i Norge. På bildet til høyre ses en bilde_grav2stjernegravformasjon som er avtegnet over med rød strek.

Ca 300 etter kristus ble kristne kvinner på kontinentet  kremert, menn ble lagt ned hele. Etter 475 e.kr. ble det mindre vanlig å brenne lik i gravene.

En norskamerikaner undersøkte gravfeltet rundt ca 1900, og han fant bidsel og spydspiss.

Arkeologiske registreringer gjøres i et register, og dette gravfeltet er registrert som Arkeologisk lokalitet 48 113, gravfelt i Gjålåvika (gjerdevika)2.

Kilde:

  1. kulturminneatlas.no (søk på «unikt fornminne på Edøya» av Per Halse)
  2. Riksantikvaren
  1. og 17. Gravrøyser

På berga langs med fjorden er det registrert flere gravrøyser. Det er stein som er lagt opp på berga med en størrelse som varierer fra 6-8 m i diameter og ca 0,5 m høg. Gravrøysene er sansynligvis fra bronsealderen.

  1. Fangstgjerde

Fangstgjerdet er et fornminne bestående av et murverk i ei 75 meter lang, 2-6 meter bred og 1-4 meter dyp kløft som går på tvers av bergryggen som går paralellt med Beitstadfjorden. Kløfta er i sørøst orientert sørøst-nordvest. Kløftas munning er sperret av en 2 meter lang og 0,7 meter høy mur bygget som tørrmur av steiner. Konstruksjonen gir inntrykk av et fangstanlegg der dyr drives ned gjennom kløfta fra sør øst og ut ned mot sjøen, og de hindres i å forlate kløften med de oppbygde murene.1

  1. Hasselhaug, gravhaug

Gravhaug på den høyeste bergryggen  paralellt med fjorden. Haugen er lagt opp av jord og stein og er 9 meter i diameter og 1 meter høg.

  1. Sagfjæra

sagfjæra

Anton Letnes (tidligere eier av Letnes, f. 1860) hadde sagbruk ved sjøen på gården, på en plass som av samme grunn har fått navnet «Sagfjæra» etter sagvirksomheten.  Sagbruket fikk oljemotor i 1902. Trelasten som ble produsert her ble fraktet med sjøveien, som utgjorde datidens lastevei. Det var lastkai ved berget mot Midtivågen. I berget kan vi enda se kaifestet.

Jektene var datidens lastebåter. Gården hadde på den tida egen jekt som ble brukt til transport, Jekta Pauline, kalt «Letnesjekta» frem til 1898, da jekta ble omdøpt etter den nylig avdøde kona på Letnes.  Jekta Pauline ble påbegynt bygd på Letnes fra 1859 av Lornts og Andreas Letnes, og sto ferdig i 1860. Jekta vart bygd ved sjøen på Naustrompa. Johan Folen, som kjøpte nabogården Folen, ble med i jektdrifta. I 1892 kjøpte nevnte Anton Letnes (sønn av Lornts) jekta, sammen med Olaf Berg fra Levangsneset.

Ut fra gammel brevkorrespondanse (datert 23/9-1904) går det frem at det ble fraktet trelast til nordvestlandet, deriblant Ålesund, noe som nok var naturlig med tanke på den store bybrannen i januar 1904, med påfølgende behov for trevirke i oppbygningen. I brevet kommer det blant annet frem at jektskipperen må vente i 8 dager for å få losset lasten på grunn av den store pågangen med trevirkeselgere. Jekta Pauline skal ha lastet rundt 35 stander, og prisen de fikk var 8kr per stander med trelast frem til første verdenskrig.

Jekta seglet fra nordvestlandet og opp til Lofoten på fiskesalting, og videre opp til Hammerfest. Jekta seilet faktisk så langt øst som til Arkhangelsk i Russland.

Jekta Pauline er tatt vare på og drives som museumsbåt. Jekta har hjemmehavn på Kjerknesvågen. For å lese videre om historia til jekta Pauline, se her.

  1. Husmannsplass

Ved rydding av beite på Midtiholmen kom (det som en regner med er) tomta til denne husmannsplassen fram. Denne plassen er nok en av de eldste husmannsplassene under Letnes, og kanskje den eldste.

På denne plassen var det et skifte etter husmann Ingebrikt Olson og Kona Beret Jonsdtr.(?)  i 1777. I 1796 fikk Anders Olsen Norem (f. 1763) byksel på plassen, han var gift med Marit Aagesdtr (f. 1764). Vilkårene for husmannsplassen var 2 ½ riksdaler i årlig avgift til gården enten i arbeid eller penger, beiterett for 1 ku, fritt brenne (ved) og gjerdesfang (gjerdepåler) i gårdsskogen. Det ble dyrket så mye jord på Holmen at de kunne fø 2 kyr, gris og noen sauer og geiter. Plassen ga i tillegg livberging fra sjøen, i tillegg til jorda som vart dyrka opp på Midtiholmen. Da de døde gikk plassen over til Letnes igjen, ca rundt 1840. Etter dette bodde en av sønnene på Letnes her, Jens Lorntssen, til han døde i 1865. Etter dette ble plassen brukt til beite. Plassen var på 2 ½ da og lå omtrent 1km fra gårdstunet på Letnes.

Ut i fra boka «Husmannssoga for Inderøy, Røra og Sandvollan» ligger denne husmannsplassen på Korsholmen, men dette er antakelig en misforståelse. Det er ikke funnet prov på at det har vært husmannsplass på Korsholmen ut i fra det som kjennes til her på gården. Samtidig er det vanskelig å se for seg så mye som 2 ½ da dyrka jord på Korsholmen, i motsetning til på Midtiholmen.

Etter folketellinga i 1701 var det ingen husmann på Letnes, mens i 1801 var det tre husmenn. I 1870 var det ni husmannsplasser.

Vakre blomster å se langs stien:)