Gårdshistorie
Hvordan det hele ble til det vakre det er i dag.
Innledning
Gården Letnes ligger i Inderøy kommune ⋅ Gården er 1324 DA og har ei strandlinje som er ca 3 km lang.
I "Norske Gaardnavne" av Oluf Rygh er navnet skrevet Letteness, Lettnes, Litanes og, som i dag, Letnes. Det sies at navnet Litanes kommer av ”litr” med betydning ”farve” eller som adjektiv ”farvet”. Av dette blir betydningen av Letnes "et farvet nes"
Om henvisninger til farge har med selve berget å gjøre, eller rosenrot, rødsildre og andre vekster som vokser på strandberga er uvisst.
Spor tilbake i tid
Mange lokale navn på gården viser bosetting og aktiv næringsutøvelse i mange generasjoner. Navn på ulike plasser langs strandlinja tyder på tidlig bosetting. Ei vik ved sjøen heiter ”Jålåvika”; «gjerdevika». Språklig betyr gård ”gjerde”, det vil si et inngjerdet område.
En annen bukt heter ”Brennvika”, og det vitner om tidlig dyrking. Navnet ”Saltbuvika” forteller at det var ”saltkjel” på gården, altså fremstilling av salt.
Korsholmen (det er sagt at Olav den Hellige var i strid her, jfr. Inderøyboka almenn del). ”Båtvika” viser til båt- og sjøaktivitet. Vi finner også navnet ”Naustrompa”, her sies det at jekta Pauline ble bygd. I ”Sagfjæra” var det et sagbruk som skaffet trelast for salg, og på ”Kippvedberget” ble det lagt opp ved som skulle til Trondheim med jekta.
Ved gården er det registrert gravhauger fra flere tidsepoker og et fangstanlegg (arkeologisk registrering av Anne Stalsberg Alsvik).
Dyrking av jord skriver seg minst tilbake til folkevandringstida tidsmessig. Det er funnet kvernsteiner ved gravfeltet som ligger ved tidligere nevnte ”Jålåvika”.
I Letneselva var det ”oppgangssag” for saging av tømmer. Senere ble det startet med sagbruksdrift ved sjøen, ved hjelp av en Stover oljemotor som drivkraft. I dag kalles dette stedet ”Sagfjæra”, som tidligere nevnt.
Jekta Pauline
Jekta Pauline ble bygd på gården Letnes, i Inderøy sokn, i 1860.
Jektabyggingen skjedde på oppdrag for Lars Lorntsen Letnes og broren hans, Andreas. I tillegg var sønnen til Lars med, Lornts, som var gift med Pauline Matiasdatter Bøl. De eide stor-Ulstad (gård på Kjerknesvågen) på den tida.
Noen år senere kom Johann Folen med som eier og skipper på jekta i lag med Lornts. Han kom flyttende fra Åfjorden og til gården Folen, som ligger et par kilometer fra Letnes. Når Johan Folen (f.1840) fikk part i jekta er ikke kjent, men kanskje tok han over parten til Andreas etter han kom flyttende til Inderøy. Dette skjedde sannsynligvis mellom 1865 og 1870. Han er ikke nevnt i folketellinga i 1865, men i 1875 bur han i Folen, med kone og 4 barn.
På Letnes startet de tidlig med jektbygging, og det er nevnt jekt på gården midt på 1700-tallet. På auksjonen etter oppsitteren (gårdeier) på Letnes, Ole Gunnarson, i 1773, ble det for eksempel solgt ei jekt for 87 riksdaler.
Som nevnt ligger gården nært sjøen og har ca 3 km strandlinje. Det er og noe skog som hører til gården (700 mål). På gården var det mange husmenn (”jordleiere”), slik at det var god tilgang på arbeidskraft. Gårdene på Inderøy hadde fra langt tilbake i tid også hogstrett på andre sida av fjorden, i Nordfjellet og Verran-siden av fjorden.
I folketellinga i 1801 står det at husmannen Matias Matiasson i plassen Vikan «fører fartøy». Det kan godt være jekta på gården det er snakk om. Også sønnen hans, Matias, skal ha hatt dette som levebrød.
Lars Letnes, som var en av de 3 eierene av ”Letnes-jekta” (Pauline sitt tidligere navn), drukna i Beitstadfjorden den 7.desember 1860. Han var på vei hjem etter en Steinkjertur sammen med sønnen Johannes og kårmannen på Letnes østre, Andreas.
I skiftet ved farens dødsfall overtok Lornts gården, og blant lausøret er det nevnt at han overtok 1/3 i jekta. Parten av jekta var verdsatt til 200 riksdaler.
Sammen med onkelen overtok Lornts jekta etter faren, og den gikk i lastefart på Trondheimsfjorden. Hver vinter lastet de jekta med matvarer som de seglet til Lofoten med. Skipperen var innleid, og mannskap var for det meste husmannsfolk som var under gården. Da de hadde vært i Lofoten med matvarer, seglet de til Bergen med tørrfisk. På turen hjem fra Bergen hadde de gjerne med korn og diverse andre varer.
(Selv var ikke Lornts med på disse turene, da han måtte drive gården hjemme.)
Om sommeren gikk jekta mellom Trondheim og Innherred. Lasten var i stor grad ved, og han var da skipper selv for det meste. Sildefisket dreiv han også med selv.
Anton Letnes tek over jekta
Sønnen Anton (f. 1860), var også svært interessert i sjølivet. Han var med på sin første Lofoten-tur med jekta 15-16 år gammel, i 1876. Anton ble neste eier av jekta sammen med Olaf Berg fra Levanger. Hvordan han og Olaf Berg ble kjent vites ikke – muligens i en havn i forbindelse med sjøfarten.
I 1896-97 begynte jekta å bli ganske dårlig, hu «sprang lekk» på en tur nordover, og det var på høy tid med en omfattende restaurering av den.
Restaurering av jekta i 1897
Jektbygger Nils Ovesen var sjef for restaureringa. Det ble påsatt ny kjøl og ny hud. Jekta ble kravellbygd (øvre bord kant i kant med nedre bord), i motsetning til den tidligere jekta som var klinkbygd (det vil si at øvre bord ble naglet eller sydd over nedre bord så skipssiden ble trappetrinnsformet.). Dette hadde Ovesen lært av båtbyggere sørfra.Ovesen forlangte et så stort og langt tre at kjølen skulle være heil. I bymarka ovenfor Steinkjer fant de et kjempetre, flere hester måtte til for å frakte det ned til Steinvika.
Ikke alt det gamle treverket fra jekta ble forkastet. Dette fortalte Sigurd Jønvik (f. 1897, d.1990) og den nye jekta ble helt lik den gamle. Jekta lastet 35 stander trelast, akkurat som den gamle. En stander er trolig det samme som en stabel, som er 1200 bord eller et ”stortusen” som det ble kalt.
Jekta ble slept til Letnes og utrigga ved Letnessjøen. Muntlige kilder sier at de la jekta på sida i fjæra ved Letnesjøen og fikk masta på plass mens båten lå slik på fjære sjø. Når det flødde, rettet jekta seg opp igjen, men de måtte bruke hestekraft i starten slik at hu ikke skulle flø full.
No ble jekta døpt Pauline, etter Antons mor, som døde 15.april 1897. Et lite paradoks, ettersom Pauline selv var lite glad i sjølivet. Sannsynligvis mest fordi mannen hennes, Lornts, ofte var ute og for på sjøen.
Fra tidligere tider var det ei oppgangssag på gården, men Anton kjøpte en Stover oljemotor i 1902. Han bygde opp ei sag og kai på den midterste av Letnes-holmene. Da kunne de sage mer trelast, ettersom de med gammelsaga var mer avhengig av bra vannføring i Letnesbekken.
Med dette ble det også seiling til Ålesund for å selge trelast. Et brev datert 23.9.1904 fra Olaf Berg til Anton Letnes bekrefter dette. Her forteller Olaf at han må vente i 8 dager for å losse lasten på grunn av stor pågang av selgere av trelast. Noe av grunnen til at det ble frakta så mye tømmer til vestlandet var nok bybrannen i Ålesund i 1904.
Men, de seglet også nordover i denne perioden. Det var i løpet av denne perioden (tiden før 1.verdenskrig) at de seglet med jekta til Arkhangelsk på Kola-halvøya. Anton skal ha seglet dit tre ganger med jekta. På en av disse turene kjøpte han et speil til kona. Speilet finnes fortsatt på Letnes.
Kaia på ”Midtiholmen” var i bruk helt til krigens dager (1940-45), da det ble brukt til å skipe ut høy til tyskerne. Høyet ble tvangsutskrevet fra gården under krigen.
Jekta blir solgt
Høsten 1905 blåste riggen over bord i Nordviksundet, mellom Ytterøya og Mosvika. Det lå på land til våren etter. De fikk en båtbygger fra Åfjorden til å hjelpe seg med ny rigg. I tillegg bygde han 6 færinger (en type gammeldagse robåter, og noen hadde i tillegg segl) til folket i Letnes-grenda.
Høsten 1913 kom de ut for et skikkelig uvær, og det gjekk hardt ut over båt og rigg. Kanskje spilte den økonomiske situasjonen inn, men også det faktum at jekt-tida begynt å gå mot slutten gjorde at de solgte jekta til Laurits Sand. Det skjedde våren 1914, like før 1. verdenskrig brøt ut. Han satte inn en liten hjelpemotor, og bygde på galeasrigg el. kutterrigg på jekta. Jekta fikk nytt navn – nemlig «Nævra». Han drev med kalk-, trelast- og klippfisktransport. Fra Namsos og Steinkjer, og gikk til Ranheim.
I 1950 solgte Sand «Nævra» til Albert Garnvik fra Trondheim og han bygde om jekta helt i 1952. Dette skjedde på Hitra. Nævra fikk ny baug, og fast dekke med moderne lasteutstyr. Også ny motor kom på plass, i tillegg til moderne styrhus. Slik gikk hu i flere år med flisfrakt mellom Namsos, Innherred og Trondheim.
Olav Letnes (fra Nordgjerdet – nabogård) var med som mannskap når Nævra gikk med flis til Trondheim. Olav har fortalt at Nævra hentet flis fra sagbrukene som lå på Kjerknesvågen, Steinkjer, Levanger, Hjellbotn og Vestvik. Flisa var bakhon kappa i 60 cm lengder som ble buntet sammen med wire. Hver flisbunt var ca 0,5 favn. De lastet mellom 50 – 55 bunter råflis hver gang. Dekket hadde store luker slik at det var grei adkomst ved lasting. Transporten fra Steinkjerområdet til Ranheim tok ca 8 timer. Hvis det var flere båter som skulle losse, måtte de gå til Nyhavna i Tronheim og vente på tur.
I 1972 ble Nævra solgt nordover og gikk i ordinær kysttrafikk til hu ble lagt i fortøyning i Harstad i 1978.
I 1978 oppdages jekta som «Nævra» ved arkivstudier. Egge Museum kjøper jekta og ny restaurering settes i gang. Det ansettes egen restaureringsleder, Hans Toft, i 1982.
Jekta bygges om i perioden 1982 til 1984, og døpes om til Pauline igjen under Steinkjermartnan i 1984. I juni 1985 flyttes Pauline til Steinkjer. I mai 1986 ble det satt i gang prøveseiling.
Jekta kom tilbake på Kjerknesvågen i august 2008. Jekta Pauline drives og vedlikeholdes av Fjord- og Jektnemnda. Nemnda består av representaner fra lagene; Innherred Kystlag, Kjerknesvågen kai og båtforening, Paulines venner og Inderøy Museums- og Historielag.
Samarbeidet er formalisert gjennom avtale med Stiklestad Nasjonale Kultursenter.
Jekta eies av stiftelsen Egge Museum.
Book en idyllisk, trøndersk ferie!
På utkikk etter et romantisk weekend-opphold, sosial tur med vennegjengen eller en trivelig familieutflukt? Da er Letnes Gård stedet for deg, for en overnatting utenom det vanlige.